KRONIKK HEI, ALLE LANDETS ERGOTERAPEUTER! Å snakke med små barn om hjerneslag De minste barna forstår mer enn vi trolig tenker over når alvorlig sykdom rammer familien. Mitt råd er å være kon- kret og ærlig og snakke et språk barnet forstår. Et viktig tiltak for å få til det er en strukturert og forutsigbar hverdag. Av Martin Aasen Wright Martin Aasen Wright er 46 år, småbarnspappa og fikk hjerneslag i 2017. H ei, alle landets ergotera- peuter! Her om dagen sa min eldste sønn til meg: «Hvor mange hjerneslag har du hatt egentlig?». Vi stod midt i en ganske så gjennomsnittlig små- barnsfamiliesituasjon, vil jeg tro: Sønn (7 år) nekter å gjøre som pappa (46 år) sier han skal gjøre. Sønn blir frustrert når pappa står på prinsippene, og ikke gir etter for presset. Forskjellen fra en gjennom- snittlig familiesituasjon er at denne faren, altså jeg, hadde hjerneslag for fem år siden. Jeg har siden den gang lært meg teknikker for å regulere min egen atferd. En av teknikkene har vært en åpen dialog med sjuåringen. I dag har vi to det fint sammen. Det er lite i dag som tyder på at jeg har hatt slag med fatigue og kognitive utfall som usynlige sen- skader, men sønnen min har fått med seg det vi har snakket om, og kan derfor komme med tref- fende kommentarer som nettopp bekrefter det. PASIENTENS HELSEVESEN En viktig nøkkel for å mestre hver- dagen med usynlige senvirkninger etter slag er en strukturert hver- dag med forutsigbare og gode rutiner. For det handler ikke bare om å hjelpe pasienten, men vel så mye de nærmeste pårørende, barna og ektefellen/samboeren/ partneren. Skal den slagrammede små- barnsfamilien være et trygt sted for barna, er min erfaring at veien dit er åpenhet og dialog på en måte som også inkluderer barna. For å legge til rette for det tren- ger den slagrammede i startfasen en skjematisk hverdag. Det lærte jeg mye om under mitt rehabili- teringsopphold på Sunnaas, mye takket en dyktig ergoterapeut. De første månedene etter var jeg som en robot etter ukeplanen. På veien glemte jeg riktignok min kone som stod for alt hjemme som for eksempel planlegging av aktiviteter, sørge for at barna had- de klær i rett størrelse, bursdager, venner og familie. Jeg mener mye av årsaken til det er at helseve- senet er mest til for pasienten. Den pårørende står ikke helt uten tilbud om hjelp, men det er ikke så langt unna. Er man heldig, kan man få delta på pårørendesemi- nar eller få en egen samtale med psykolog eller sykepleier. Men i all hovedsak handler behandling og rehabilitering om at den slagram- mede skal hjelpes og tas vare på. Jeg har ennå ikke nevnt barna. TELLE TIL TI Etter at jeg hadde slag i lille- hjernen i 2017, har jeg opplevd å ha ukontrollert sinne og frus- trasjon, og manglende mental kapasitet og utholdenhet. Det tok meg to år før jeg begynte å se ringvirkningene av min endrede atferd. For tre år siden overreagerte jeg overfor den eldste sønnen min som da var fire år. Jeg skulle leg- ge ham, og pusset tennene hans med fysisk tvang. Jeg krysset en grense som jeg ikke hadde grunn- lag til å forutse. Fatiguen styrte meg, og jeg hadde ikke kontroll på egen atferd. Den kvelden ble mitt store vendepunkt. Siden den gang har jeg trent på konkrete teknikker for at jeg skal klare å bevare tålmodigheten når det «koker over». Jeg har øvd mye på å telle til ti, gå ut av rommet og til og med en runde i nabolaget når det blir for mye småbarnstrass. Det er bedre at jeg teller til ti enn at jeg overreagerer på en atferd hos en liten gutt som er helt normal. For det er ikke hans feil at 16 Ergoterapeuten 6–2022
Share
Print
Download PDF file
Archive
