Page number 26
– FAGLIG – ja. Det kunne jo vært en sånn spennende del av en utprøving . Felles for informantene er en tanke om potensiale til å utbedre samarbeidet, eksempelvis som informant 3 sier; Så det kunne jo vært fint å. og kanskje hvis vi had- de fått mer informasjon om hva man, hva de kan tilby da eller hva de kan gjøre og. hvordan de kan brukes (.) ha hvert fall en lunsj en gang i måneden, med fysioterapeutene, og ergo og ja, psykisk helse og sånn. Også for å bli litt bedre kjent, og vite litt hva. hvordan vi kan bruke hverandre bedre og. at det skal være, som sagt, kortere vei da . Dette gjenspeiles også i flere av intervjuene der tanken om en tettere samlokalisering for å bli bedre kjent, kan tenkes å bidra til å utbedre samarbeidet slik at veien for å ta kontakt blir kortere. Et fellestrekk blant informantene er at de opp- lever at formidlingen av informasjon om ergotera- pitjenesten har vært fraværende, som eksempelvis informant 2 beskriver «J eg kan nesten ikke huske at vi på, at jeg på over 20 år har hatt noe sånt infor- masjonsmøte fra ergoterapeutenes side. Jeg tror, jeg veit ikke om de retter seg så mye mot fastlegene heller da». Informant 3 legger også til «Så jeg vet jo ikke helt hvordan de er i kommunen. Hvordan de brukes der. det vet jeg jo egentlig ikke .». Flere av informantene er derfor enige i at en oversikt over hvilke tjenester ergoterapeuten kan til- by, kunne bidra til å styrke et fremtidig samarbeids- forhold. Som informant 4 sier « Det er litt vanskelig å henvise til ting du ikke vet som fins, ikke sant ». ERGOTERAPI MER ENN HJELPEMIDLER? Gjennom datainnsamlingen kommer det frem en relativt samstemt oppfatning av hjelpemidler som hovedfokuset innen det ergoterapeutiske fagfel- tet. Samtidig beskriver to av informantene en noe bredere forståelse, der det kommer frem tanker om ergoterapeuten som en naturlig partner for blant annet vurderinger på hjemmebesøk. Informant 1 beskriver i denne sammenheng en forståelse av ergoterapeuten som en bidragsyter til blant annet å se løsninger og muligheter, der andre kanskje ser utfordringer, når han sier; Det å ha en ergoterapeut inne for å se på mulig- heter som jeg på en måte ikke, ehm, har kompe- tanse til å se, tenker jeg jo fremmer at han kan være hjemme, forhåpentligvis resten av livet sitt da. (.) Og det er klart, da vil jo behovet for løs- ninger skreddertilpasset til de enkelte situasjone- ne, komme. eller være noe av det som skyver seg frem. Og det er klart at der er jo ergoterapien en veldig naturlig partner sånn. Så det ser jeg veldig behov for. Det er likevel forståelsen av fokus på hjelpemidler som dominerer hos informantene. På spørsmålet om hva hun vet om ergoterapi, svarer informant 3: « Nei primært så er det jo. tenker jeg sånn, altså hjelpe- midler og (.) det er det jeg på en måte har anbefalt, eller hørt noe om at pasientene har tatt kontakt om. Det er altså tilrettelegging av ja, hjelpemidler ». Informant 2 tenker også at en ergoterapeut kanskje kan bidra slik at folk kan opprettholde funk- sjonen sin, men da i all hovedsak med hjelpemidler. Samtidig uttrykker hun en usikkerhet rundt « Hva er hjelpemiddelsentralen, og hva er ergoterapeuten og hva er. At det er litt sånn uklart da ». Diskusjon Formålet med studien var å undersøke fastlegenes forståelse av det ergoterapeutiske fagfeltet, og hvordan de tenker fagkompetansen kan brukes for å samarbeide rundt pasienten. Fastlegene forteller at de samarbeider lite med ergoterapeuter, og at de ikke vet om et samarbeid kan gi bedre tjenester. De er usikre på kompetansen ergoterapeuter har og kan gjerne ønske seg mer informasjon. Selv om det i mange tilfeller kan tenkes at et tverrfaglig samarbeid har positiv effekt, ligger det ofte flere faktorer til grunn for at samarbeidet skal være funksjonelt. Willumsen (2016) viser til studier der det presiseres et behov for gunstige omstendig- heter dersom samarbeidet skal kunne gi gevinst. God organisering, omgivelser og samhandling er blant faktorer som nevnes. Med sin kjernekompetanse kan en ergoterapeut ses som en sentral aktør i et tverrfaglig samarbeid og kan bidra med en løsningsrettet-, kunnskapsba- sert- og samarbeidsorientert praksis (Faber, 2019). Funnene i vår studie viser derimot at deltakerne opplever lite eksisterende kommunikasjon og samar- beid med ergoterapeuter. Det kan med dette stilles spørsmål til hvorvidt ergoterapeuten kan bidra i den helhetlige vurderingen av pasienten. Videre i resultater oppgir informantene en opple- velse av et gjennomgående fravær av rapportering, informasjonsutveksling og møtepunkter. De legger 26 Ergoterapeuten 3–2024
Page number 27
– FAGLIG – også til at begge parter trolig opplever hverandre som utilgjengelige. Da samhandling og organisering kan ses i sammenheng med de opplevde utfordrin- gene, kan dette være med å belyse mulige årsaker til hvorfor samarbeidet oppgis å være fraværende mellom fastleger og ergoterapeutene. Sett i lys av Forskrift om fastlegeordning i kommunene (2012, § 8) presiseres kommunens ansvar for å legge til rette for at fastlegen blir integrert i kommunens tjenes- tetilbud. I dette ligger også et ansvar for å legge til rette for et forutsigbart og tilgjengelig samarbeid mellom partene. Tatt i betraktning at ergoterapi har blitt en lovpålagt tjeneste (Helse- og omsorgstje- nesteloven, 2011, § 3-2), stilles det derfor spørsmål til om kommunen kunne bidratt i utvikling av løsninger for å optimalisere kommunikasjon og samarbeid. For å kunne utnytte hverandres ressurser i et tverrfaglig arbeid presiserer Willumsen (2016) nød- vendigheten av kunnskap og forståelse for hver- andres kompetanseområder. Flere av informantene oppgir en gjennomgående forståelse av hjelpemid- ler som et hovedområde innen ergoterapi, hvor noen også er usikre på hvor skillet går mellom ergotera- peuten og hjelpemiddelsentralen. Dette stemmer overens med egne inntrykk og uformelle samtaler, samt annen litteratur som viser til lite forståelse for ergoterapi (Arntzen et al., 2019; Horghagen et al., 2020). Selv om noen av informantene oppgir en noe bredere forståelse, er hovedinntrykket at hjelpemid- ler og tilrettelegging er ergoterapeuters bidrag. Sett i sammenheng med ergoterapeutens kjernekompe- tanse kan dette oppfattes noe snevert. Gjentagende mottar ergoterapeuter henvisninger hvor andre faggrupper ber om et bestemt hjelpemiddel, og ergoterapeuten blir overlatt siste del av bestillingen. Flere studier (Arntzen et al., 2019; Horghagen et al., 2020) bekrefter at ergoterapeuter opplever å motta henvisninger fra annet helsepersonell som ikke ut- nytter og tar høyde for ergoterapeutenes kunnskap, kompetanse og arbeidsmetoder. Ergoterapeuten opplever det dermed utfordrende å sikre en fag- lig tilnærming til yrkesutøvelsen, sett i lys av sine ferdigheter for kartlegging, vurdering og oppfølging. Samtidig er det jo dette kommuneergoterapeuter oppgir at de bruker mye av tiden sin på (Bonsaksen et al., 2020), og det er kanskje derfor logisk at andre oppfatter ergoterapeuters kompetanse til nettopp å handle om hjelpemidler. Hva kan årsaken til den noe snevre forståelsen være? Informantene oppgir at kommunenes infor- masjon om ergoterapitjenesten oppleves som fravæ- rende. Som Willumsen (2016) påpeker, vil det være nødvendig å ha en forståelse for hva en tjeneste kan tilby, for å kunne gjøre nytte av den. Dette støttes også av informantenes opplevelse. De savner en oversikt over tjenestens tilbud da det er vanskelig å henvise til noe du ikke vet fins. Willumsen (2016) påpeker viktigheten av å være tydelig på sin tjenes- te og på hvilken måte ens kompetanse kan bidra i samarbeidet med den aktuelle pasienten. I tråd med dette stiller en studie av Stigen et al. (2021) spørsmål om ergoterapeuter ikke har vært gode nok til å synliggjøre sin kompetanse. Dette kan støtte oppunder resultater, som viser at fast- legene heller ikke har opplevd at en ergoterapeut har oppsøkt dem for å kort informere om hvilke områder de dekker i deres kommune. De legger samtidig til at de selvfølgelig kunne etterspurt mer informasjon, men at det ikke har blitt gjort i en travel hverdag. Sett i sammenheng med blant annet den demo- grafiske utviklingen, rekrutteringskriser, ønske om kompetanseheving og behovet for oppgavefordeling kan det også virke fordelaktig for dagens situasjon å best mulig benytte det potensialet som allerede er tilgjengelig (NOU 2023: 4; Helsedirektoratet, 2021; Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Fordi kommunen har et ansvar for å legge til rette for et funksjonelt samarbeid mellom de kommunale tje- nestene (Forskrift om fastlegeordning i kommunene, 2012, § 8), kan det tolkes slik at kommunen kunne bidratt med å legge til rette for at de ulike profesjo- nene har tilstrekkelig informasjon om hverandre for å kunne sikre den enkelte pasient et helhetlig tilbud. Vi undres med dette på om bedre informasjonsflyt om ergoterapeutens kompetanse og integrering av tjenesten kunne bidratt i å imøtekomme et av regjeringens mål for helse- og omsorgsfeltet, som omhandler utvikling av tiltak som kan føre til blant annet forebygging, tidlig innsats, aktivitet og egen- mestring for befolkningen (Helse- og omsorgsde- partementet, 2015, s. 58). Statlige rapporteringer (NOU 2023: 4, s. 12) beskriver høy arbeidsbelastning og rekrutterings- utfordringer blant annet i fastlegeordningen. Dette bekreftes også av informantene som forteller om hektiske dager med høyt arbeidspress og lange ventelister. I en rapport fra Helsedirektoratet (2018, s. 3) presiseres det blant annet at organisatoriske og finansielle faktorer har innvirkning på kvalitet og effekt av behandlinger innen helse. Særlig eldre, kronisk syke og re- og habiliteringskandidater anses Ergoterapeuten 3–2024 27
